Etter november 2003 tenker jeg alltid på den lille byen San Pedro Jocopilás når jeg hører den sangen. Byen og folkene jeg møtte der har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg kom til San Pedro på min første ordentlige ledsaging for PBI, på en utgravning for å lete etter folk som ble "forsvunnet" (bortført av millitære eller paramillitære under konflikten). Familiemedlemmer som leter etter sine kjære blir ofte utsatt for trusler - de som bortførte og drepte dem befinner seg stort sett fortsatt i byen og har ikke interesse i at deres ugjerninger blir kjent. Vi bodde hjemme hos Doña Mati og tilbrakte dagene på kirkegården der utgravningene foregikk. Her er noen utdrag av det jeg skrev etter de første dagene:
Nye familiemedlemmer har kommet til for å prøve å identifisere sine døde. Det eneste de har å gå etter foreløpig er klærne. Men hvordan husker en hva en person hadde på seg for 20 år siden, en dag en ikke visste var den siste? Doña Mati husker alt - skjorten, buksene, til og med skoene er som limt fast i hukommelsen hennes, sier hun. Og hun kan ikke glemme, vil ikke glemme, og vil lete helt til hun finner sin ektemann.
Nye familiemedlemmer har kommet til for å prøve å identifisere sine døde. Det eneste de har å gå etter foreløpig er klærne. Men hvordan husker en hva en person hadde på seg for 20 år siden, en dag en ikke visste var den siste? Doña Mati husker alt - skjorten, buksene, til og med skoene er som limt fast i hukommelsen hennes, sier hun. Og hun kan ikke glemme, vil ikke glemme, og vil lete helt til hun finner sin ektemann.
(...)
Seinere ble vi invitert inn i kjøkkenet. Det var lavt under taket. Varmen fra to ildsteder kom godt med i den kalde kvelden (...) Der i varmen fikk vi mat, og doñaen fortalte om da mannen forsvant, om alle de som har mistet sine kjære. Hun fortalte om mannen, hvordan han var og hvor tungt det var - og fortsatt er - å miste ham. Om det å bli aleine igjen med barna. Om foreldrene og deres opplevelser. Utrolig sterkt.
Oppholdene i San Pedro i november 2003 og juli 2004 var likevel ikke bare dette. Det var mye latter, søte barn, vennskap, varme og omsorg. Noe av det som imponerer meg så mye med mange folk jeg kjenner i Guatemala, er styrken deres, overlevelsesevnen og humoren. Jeg slutter aldri å fascineres av dem eller av landet. Det er viktig for meg at denne turen ikke bare blir en ferie, men også en mulighet til å møte igjen noen av dem som har gjort så sterkt inntrykk på meg.
Seinere ble vi invitert inn i kjøkkenet. Det var lavt under taket. Varmen fra to ildsteder kom godt med i den kalde kvelden (...) Der i varmen fikk vi mat, og doñaen fortalte om da mannen forsvant, om alle de som har mistet sine kjære. Hun fortalte om mannen, hvordan han var og hvor tungt det var - og fortsatt er - å miste ham. Om det å bli aleine igjen med barna. Om foreldrene og deres opplevelser. Utrolig sterkt.
Oppholdene i San Pedro i november 2003 og juli 2004 var likevel ikke bare dette. Det var mye latter, søte barn, vennskap, varme og omsorg. Noe av det som imponerer meg så mye med mange folk jeg kjenner i Guatemala, er styrken deres, overlevelsesevnen og humoren. Jeg slutter aldri å fascineres av dem eller av landet. Det er viktig for meg at denne turen ikke bare blir en ferie, men også en mulighet til å møte igjen noen av dem som har gjort så sterkt inntrykk på meg.
Disse sjarmørene var en del av San Pedro for meg:
Mer om utgravninger og prosessen for rettferdighet:
Enkeorganisasjonen CONAVIGUA
CONAVIGUAS hjemmeside (spansk)
FAFG, en av organisasjonene som står for utgravningene
Oppklaringsprosessen: Comisión para el Esclarecimiento Histórico
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar