Pá gamle trakter

De fórste gangene jeg var i Guatemala, og det áret jeg bodde her, bodde jeg i zona 1, som er sentrum av byen. Til mange andre utlendingers store forbauselse, fordi det ikke regnes som sá veldig trygt, men jeg har aldri hatt noen problemer der. En má bare ta vanlige forholdsregler, som ellers.

I dag har jeg spist lunsj pá en restaurant vi gikk veldig ofte da jeg jobbet med PBI, La Granada. Den er kjempefin, med en nydelig patio full av blomster og traer. Jeg mótte en av mine tidligere kolleger der, som har kommet tilbake og blant annet jobber med denne siden. Vi skravlet om livet og hva vi driver med som en gjór nár en treffer gamle kjente, og sá sá vi plutselig flere kjente fjes! PBIs Guatemalaprosjekt har komitémóte denne uken, det vil si at representanter fra Europa og Nord-Amerika er i landet for á diskutere de store linjene i prosjektet sammen med teamet i felt. Sá der var plutselig en tidligere kollega av oss og andre kjente. Stor stas.

Etter lunsjen tuslet jeg litt rundt og mimret. Gatene her omkring kjenner jeg godt, selv om jeg en gang i blant ikke husker helt nóyaktig finner jeg fort frem. Etter litt vandring gikk jeg inn pá en koselig kafé som dessuten er kultursenter og selger rettferdig kaffe. Der satt jeg med boken min og slappet av, finfint. Sá gikk jeg til parken og kjópte bród og kjeks pá et annet av favorittstedene mine, en vegetarrestaurant som ogsá selger bakervarer. Parken )som er mest en plass med litt grónt pá foran presidentpalasset) er forandret siden sist jeg var her. Fór kjórte busser og biler rundt der, men ná er gatene rundt stengt av. I det hele tatt er det mindre trafikk i sentrum enn fór, blant annet fordi en har lagt om bussystemet sá faerre busser kommer inn til sentrum. Ganske behagelig!

Det er merkelig á gá rundt i disse gatene. Pá en side er det som om jeg aldri har vaert borte, alt er nesten likt som da jeg bodde her og gikk og handlet pá markedet, gikk i butikker eller var innom kaféer med venner. Pá den andre siden merker jeg at jeg ikke har vaert her nár jeg snakker med folk. Uansett hvor mye en vil fólge med, skjer det masse her som jeg ikke fár med meg. Nye organisasjoner, konflikter, seminarer, mennesker jeg ikke kjenner.. Det er uansett godt, og bittelitt vemodig á vaere her igjen og vite at det kun er for veldig kort tid. Det vil nok alltid vaere noe her som drar meg tilbake, om ikke annet sá pá ferier i fremtiden ogsá.

For óyeblikket venter jeg pá telefon, som sá ofte her. Punktlighet er altsà ikke det mest fremtredende trekket ved folk her i landet, men jeg er sápass vant til det at jeg har med en bok nesten overalt. Hvis jeg ikke hórer noe ná snart, má jeg rett og slett bare finne en kafé til!